«Jorda er fylt med himmelen,
Og hver busk i brann med Gud.
Men bare den som ser tar av seg skoa»
(Elizabeth Barret Browning). (Ref: 2.Mos. 3:1-6).
Da Jesus døde på korset, døde disiplenes HÅP med ham. Mørket la seg over alt de hadde trodd og satset på. Alt de hadde viet livet sitt til. Katastrofen var et faktum. Men så skjer det som helt siden den aller første påskedagen har vært oppstandelsens kjennetegn. Helt siden kvinnene som først kom til gravstedet, så inn i en tom grav. Jesus SELV vender tilbake – midt inne i ruinene av deres håp.
Det har han fortsatt med!
Å være «euforisk lykkelig» er vel en sjelden gjest hos mange av oss. Det er for mange “bluestoner” i vårt indre. Strenger som alltid – også påskemorgen – vibrerer med vemod og melankoli.
Men det finnes også en streng som går dypere – et «bassriff i sjela» som vi kan høre om vi lytter. Den tonen har sin resonans i TAKKNEMLIGHET for oppstandelsens nye liv.
Det kommer ikke av at vi har sluppet unna de «blå tonene». Det kommer av at vi TROR VI ER ELSKET av Gud sånn som vi er! Og at vi er tatt med i oppstandelsen! Derfor lyder det alltid et stille “magnificat” i vårt indre – i glede og takknemlighet – dypest nede, ofte ikke hørbart, men det er der!
– “Salige er de fattige i ånden”, sier Jesus (Matt. 5:3).
– Og vi kan føye til:
– Salige er de prektige som har krakelert.
– Salige er de perfeksjonistiske som har blitt knust.
– Salige er facebookprofilene som har mistet maska.
– Salige er de storartede som har fått kraftige riper i lakken.
– Salige er de vingeklipte, for de skal fly som ørnen.
– Salige er de sønderknuste – for de skal se Gud.
– “Salige er de som sørger, for de skal bli trøstet” (Matt. 5:5).
Bare å ta av seg skoa.