“Du gjør ikke forskjell på folk”

Kategori: Taler | 0

Det ble sagt om Jesus: “… vi vet at du taler og lærer rett. Du gjør ikke forskjell på folk” (Luk. 20:21)…

Vi mennesker – kirka innebefattet – har ikke holdt vår sti rein når det gjelder å sette mennesker i båser. Selv om bibelen sier: “Gud gjør ikke forskjell på folk” (Rom. 2:11). Men vi har satt båser rundt ung og gammel, klasse, kjønn og rase.
Vår ulykkelige evne til å marginalisere og utelukke den ene og den andre, har ranet oss på mangfoldige gave, talenter og ressurser. Og latt oss fattigere tilbake.

Fra Karsten Alnæs`: “Historien om Norge III”, leser vi om en episode fra «Hauge vekkelsen»:

«Oktober 1800. Oppdal. En ung jente, Randi Hevle, atten år fra Drivdalen, står alene i sakristiet foran presten – “han far sjøl”- selve autoriteten i bygda. Det kunne få enhver til å skjelve.
Hun hadde blitt vakt da Hans Nielsen Hauge besøkte bygda. Guds ord hadde slått ned som et lyn i den unge jenta. Og allerede året etter dro hun fra bygd til bygd og forkynte Guds ord. Nå var hun innkalt for sognepresten.
Presten refererte til «konventikkelplakaten» som nekter lekfolk å holde religiøse møter. I tillegg forbød bestemmelsen uttrykkelig kvinner å tale i slike forsamlinger. Visste ikke Randi hva hun hadde å holde seg til?
Nå formante presten henne strengt: Du bryter Guds ord, du setter deg opp mot øvrigheten og autoritetene, du bryter med din bestemmelse som kvinne. Vend om og snu før det er for sent!
Nei, svarer Randi. Hun snur ikke, hun er frelst, hun er overbevist, hun vil ikke slutte å holde slike samlinger. Man kan nesten ikke tro at hun våget. Men at hun virkelig trasset kirkens autoritet, står å lese i kirkeboken for Oppdal: «Det ville hun ikke», står det».
(«Historien om Norge», Varsler om en ny tid, side 30).

Randi Hevle ville ikke bøye seg for fordommer. Ville ikke bli stengt inne i en bås, eller bli diskriminert. Når Jesus hadde kalt henne til å gå ut! For HAN gjør ikke forskjell på folk!

GRUNNLEGGENDE for kirkas fellesskap er apostelen Paulus’ sine ord: “Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann eller kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus” (Gal. 3:28).
Av og til i kirkehistorien har denne revolusjonerende tanken brent seg igjennom intoleranse, fordommer, og diskriminering.
Som i Pinsevekkelsen i Azusa Street, Los Angeles 1906. Hvor afroamerikaneren William Seymour, sønn av slaver, var lederen. Et av de første bildene av lederskapet i Azusa Street viser 12 personer: 7 kvinner, 5 menn. 9 hvite, 3 svarte. Seymour i midten, som den selvskrevne leder.
Frank Bartleman, journalisten som rapporterte fra vekkelsen, skriver i sine memoarer: “The colour line has been washed away in the Blood”. «Raseskillet har blitt vasket bort i (Jesu) blod (på korset)».
Dette var et av de mest progressive, multietniske, inkluderende, sammensatte grupper man kunne forestille seg. Det var ingen forskjell på klasse, kjønn, alder, kultur, utdanning eller rase. Det var en “profetisk manifestasjon” av enhet og fellesskap i Kristus. En enhet som ble knust, og strupet etter noen får år – da de hvite gikk ut og dannet sin egen gren av pinsevekkelsen.

Kirka er en del av Guds strategi for å gjøre Guds rike synlig i verden. Den er satt her for å reflektere et bilde av Jesus. HAN gjør ikke forskjell på folk!
“HAN skal ikke knuse et knekket siv og ikke slukke en rykende veke før han har ført retten fram til seier” (Matt. 12:20). Studiebibelen forteller at ordet “siv” eller “rør” kan referere til et enkelt, hjemmelaget instrument, en fløyte.
HAN (Jesus) skal ikke “mute” en eneste fløyte. HAN skal ikke kvele en rykende lampe. Han skal tvert i mot få tonen tilbake i instrumentet. Han skal bringe ilden tilbake i lampa.

Jesus forakter ikke det svake, det brutte, det som er dødd ut. Det som er knust av sorg, bekymring eller synd. Han er VARSOM mot den som blafrer og holder på å slukne. Han har respekt for den som har nådd bunnen. Han venter ikke til han finner et fullkomment rør, en full og funksjonell lampe. Så lenge kan han ikke vente. Han tar det han får! Og bruker den som stiller seg til disposisjon. Ofte har det vært fra de rekkene som er definert utenfor av “mainstream” kulturen. Og som fordommene, patriarkatet har forkastet. Som Hans Nielsen Hauge. Som William Seymour.

Det som er “foraktet” som “ikke er noe”, er TILSTREKKELIG til å spille den rollen Gud har gitt sin kirke til enhver tid: Å gi et bilde av hvem Jesus er.
La ikke forakten for det svake ta fra deg troen på at du kan spille en vesentlig rolle i Guds rike. La ikke kulturelle fordommer hindre deg. La ikke tidsåndens kalde vinder slukke deg. La ikke din “ubetydelighet” stjele motet fra deg. Du har en jobb å gjøre!
Gud har slått opp sitt telt blant vanlige mennesker. Guds rike har kommet nær – ikke fullt og helt – ikke fullkomment – men det ER Guds rike. Det er verd å synge om, å stemme instrumentene for, å holde gudstjeneste for. Det er verd å brenne for, verd å ha dugnad for, å ofre til og stå sammen om.


Tekst: Svein Ravndal Thorkildsen
Bildet øverst viser fra venstre, sittende: Sister Evans, Hiram Smith, William Seymour, Clara Lum. Stående: uidentifisert kvinne, Brother Evans, Jenny Moore (som ble Seymours kone), Glen Cook, Florence Crawford, uidentifisert mann, Søster Prince. Florence Crawfords datter sitter på fanget til iram Smith.