Hjemland

Kategori: Taler 0

Slik jeg ser det, bærer vi mennesker i vårt indre en skjult arv fra vår opprinnelse i verdens skapelse. Et slags “minne” fra Edens hage – som en genetisk arv i hver celle. Kunstneren Borgny Svalastog uttrykker seg slik: “Noe vi husker, men som er skjult for oss før det berøres igjen” (Vårt Land 21/10-2017).

Når jeg opplever en rastløs uro og kanskje ubevisst lengsel etter et dypere livsinnhold, så kan det tolkes som et tegn: ”Lengselen er et tegn på at det finnes en havn. Savnet er et tegn på at det jeg savner faktisk finnes. Mørket er en anelse av et lys som jeg har et dunkelt minne om”. (O. Wikström).

Det er som om det er nedfelt et lokkerop i menneskets indre vesen, et ekko fra Edens hage: “Kom hjem! Kom hjem!”. Det er som om det eksisterer en essensiell streng – ennå uberørt. En vindharpe i mitt innerste som venter på Guds eget åndedrag. Kunne vi tolke den, ville vi kanskje høre: “Kom hjem!”

Evangeliet om Jesus åpenbarer noe som mennesker alltid har ant, i sine legender, myter og eventyr. Disse kan sees som et uttrykk for en lengsel hos mennesker til alle tider. En lengsel etter det tapte paradis. I H.C. Andersens eventyr om Nattergalen, foretrekker keiserens hoff den kunstige fuglen av gull og edelstener – framfor den ekte, fordi den ser så “simpel” ut. Men bare den ekte nattergalen kunne redde keiserens liv, når han sto overfor døden.

Da nattergalen sang, måtte døden gi fra seg den syke keiseren, og døden svevde som en kald tåke ut av vinduet. “Takk, takk” sa keiseren. “Du himmelske lille fugl. Deg har jeg jaget fra land og rike, og allikevel har du sunget døden bort fra hjertet mitt! Hvordan skal jeg takke deg?”. “Du har lønnet meg” sa nattergalen, “Jeg har fått tårer fra øynene dine…”

I kjølvannet av menneskets opprør mot Gud vokser fremmedskap for Gud, seg selv, andre mennesker og skapelsen. Mennesket er falt ut av sin bestemmelse, mistet og bortkommet. Det ligger en tung skjebne over denne setningen i 1.Mosebok 4:12: “Fredløs og flyktning skal du være på jorden… en flyktning og en vandrer”. (Andre oversettelser har “rastlös och rotlös”, og “en hjemløs vandrer på jorden”). “Deres øyne vil bli åpnet” sa Slangen, men vi ble blinde. Derfor raver vi rundt i verden – “øst for Eden”, ”uten håp og uten Gud i verden” (Efeserne 2:12).

Hvis jeg har rett, så er vår dypeste lengsel å komme hjem. Det finnes et spor, et minne i mitt innerste, et slags DNA, som vet hvor jeg kommer fra, som inneholder informasjon om at jeg er skapt i Guds bilde. Dette er opphavet til all vår søken, i et virvar av religioner og åndsretninger. Vi forsøker å fylle et tomrom, men finner ikke den rette brikken i puslespillet.

Dette er menneskets tilstand, enkelt og usentimentalt beskrevet i Bibelen.

Men Bibelen beskriver også veien tilbake til livet. Og den er så overraskende nær: I mitt innerste finnes et frø som jeg har brakt med meg fra Edens hage. Der har det alltid ligget; min status, stand og verdighet som Guds bilde. “Og Gud skapte mennesket i sitt bilde. I Guds bilde skapte han dem”. (1.Mosebok 1:27).

Hvis dette frøet blir befruktet, blir det til et nytt liv. Og det er bare Jesus som kan befrukte det. Det skjer gjennom at vi enkelt tar imot, slipper ham inn. “…alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn” (Joh. 1:12). Arven fra Adam har gitt meg del i en “død”. Derfor trenger jeg en oppstandelse.

Her står vi ved evangeliets kjerne. Jesus døde og oppsto for at jeg skulle få del i et nytt liv. “Så høyt elsket Gud verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal bli mistet, men ha evig liv” (Joh. 3:16).

I fortellingen om Jesus og den samaritanske kvinnen, sier han: “Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem [jeg er] … den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv”. (Joh. 4:10 og 14). Mange ville være villige til å ta imot Jesus dersom de bare kunne se hvem han virkelig er, og bli fri til å handle etter sitt hjertes lengsel.


Tekst: Svein Thorkildsen